Isabelle Beatrice

Jeg har konkurranser og alt mulig på bloggen, men jeg kan ikke huske sist jeg takket dere for å være mine lesere(?)
Greit nok at jeg deler ut gaver og sånn, men det er går til en av dere hver gang, og ikke alle.. Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg å ha dere som lesere, selv om det er null kommentarer på bloggen, så ser jeg at mange er innom, og faktisk leser bloggen, selv de dagene der jeg ikke skriver noe som helst:)

Det er ofte jeg får søte kommentarer på bloggen, støtte, trøst og selv deres egne meninger..jeg liker det.
Litt kjipt å ikke kjenne sine lesere, men å vite at dere kjenner meg. En vakker dag håper jeg på å møte på alle mine lesere.
Tusen takk skal dere ha for alt <3



Hvor gamle er dere? Hvor er dere fra? Hva fikk dere til å lese bloggen min? Når begynte dere å lese den?

-IsabelleBeatrice

My friends, jeg snakker selfølgelig ikke om alkohol, men om 20 dagers "må blogge om" altså :)

Dere har sikkert sett at mange bloggere har en sånn 15 dagers, 20 dagers eller mer blogge greier? Det går ut på at hver dag, så har man noe å gjøre, for eksempel: Dag 1 : Dagens outfit, Dag 2:  Yndlings plagget ditt osv..

Jeg vil heller at dere skal komme med sånne ting, så kan jeg velge de 20 beste, og bruke dem , good deal ?




Så hva syns dere? Skal vi kjøre i gang?

Blir som en spørsmålsrunde på en måte, så nå har dere sjansen :)

Lykke til, starter fra Søndag.

-IsabelleBeatrice

Hei vakre lesere! Ja, en og hver av dere er det.

Stor forandring på G har det vært her. Så stor forandring at ikke jeg en gang klarer å bli vant med det. Jeg har endelig gjort det, etter 4 år med blondt hår, har jeg gått tilbake til min naturlige hårfarge, nemlig brunt.
Det har vært et evigt spørmål om jeg skulle gjøre det eller ei, jeg har tross alt jobbet masse med å få håret mitt til å bli lys, gått gjennom mye med det, og derfor er den slik den er nå! Slitt og kort, uvant for meg som alltid har hatt tjukkt og langt hår..
Jeg elsket blondt hår, og jeg gjør det fremdeles, men som de fleste sier, om noen år vil jeg ikke ha noe hår på hodet mitt en gang, den er litt kjip. I tillegg vokser håret mitt utrolig mye, eller det virker slik da etterveksten dukker opp bare etter noen 3 uker, men jeg merker ærlig talt ikke noe på lengda! Det vil si at jeg måtte farge håret mitt hver måned, stress og slitt. Det var fint u starten også ble det gulaktig.

Nå er jeg brunette, lar håret puste litt, og bli frisk igjen, og kanskje senere blir det noen lyse striper(mot sommeren).

Dagens outfit

Genser: Cubus Bukser: Cubus Skjorte: Carlings Sko: H&M "Halslommebok": Vero Moda





Til sammen tok jeg 80 bilder i dag, 56 var grimase bilder, 14 var truttmunn, 6 uklare, 4 normale. - JAPP, jeg telte dem, fordi det ikke er bare bare å ta bilder av seg selv.




Hva syns dere?

Det er uvant for meg, og må nok bare venne meg til det snart! En ting er positivt, jeg er ikke barbie Bell lenger.

Ikke glem konkurransen om Personlig Deksel HER -svsluttes i morgen kveld.

-IsabelleBeatrice

Hei søte lesere.
Først og fremst, ikke glem konkurransen om personlig deksel til DIN telefon HER

Jeg har aldri fortalt dere om min "nye" venninne Henriette.
Well, here it goes.

Som de fleste vet, var jeg på jente tur til Magaluf! Vi var mange som hadde planlagt det, og gledet oss, men flere og flere bare hoppet ut av turen. Vi ble bare 3 igjen til slutt, altså meg, Sara, og Lene! Så kommer min kjære venninne Katrine,og enda ei jente, som bare Lene kjente, nemlig Henriette. Slik vi jenter er, måtte vi jo stalke stakkars jenta litt, hun var eldre, hadde bodd i England for et år, og fra fra Gausdal av alle ting.  Vi er jo proffe på når det kommer til å dømme folk, og etter bildene jeg hadde sett av henne, trodde jeg at hun var en altfor seriøs jente, rolig og veldig "kjedelig"? haha, det høres jo litt feil ut, men dere skjønner poenget.

Jeg må innrømme jeg gruet meg litt, men vi bynte å snakke, og lagte en deal om at vi skulle finne drømmegutten vår i Magaluf(av alle steder)- nei, det skjedde aldri, selv om begge to ble "forlovet" med noen.
Traff denne jenten en dag før vi reiste, og allerede etter noen minutter, digget jeg henne! Ikke bare henne som person, men latteren hennes! Det er umulig å holde seg seriøs når hun begynner å le, en av de morsomste latterne jeg har hørt!



I løpet av Magaluf turen ble vi bare bedre kjent! Dere vet den følelsen da dere møter dere selv i en person? Jeg gjør, for jeg traff meg selv i henne. Aldersforskjell merker vi lite av, vi er like dumme, like smarte, lik stil(nesten), like smak på gutter(og nei, vi deler IKKE).
Vi har så mye likt med hverandre, at noen ganger er det skummelt. Jeg spør henne om noe, og får alltid det svaret jeg egentlig vil ha. Vi ser en ting, så kommer vi ut med samme tanker om tingen eller personen.

Den jenta har sine meninger, og sier dem rett ut, og det er så greit å ha en sånn person! "kler jeg denne buksa?(men ser egentlig dritt stygg ut i den)" - NEI, svarer hun, fordi hun er ærlig og sier ting rett ut.
I starten var det uvant, og ble litt skremt, noen kan tolke det feil, men i og med jeg også er veldig direkte og rett på sak, så skjønte jeg henne! Jenta lyser av ironi også, sarkasme og kjærlighet!
De gangene vi er sammen, sånn som nå før en uke siden, er vi som to drittunger i huset, men to veldig voksne mennesker i byen. Det er lov å være barnslig, right?

Uansett, jeg setter så utrolig stor pris på vennskapet jeg og henne har fått, på så utrolig kort tid! Det virker mye lengre, men det er fordi vi valgte å være åpne mot hverandre fra dag 1, og nå kjenner vi hverandre så godt at vi vet akkurat hva en av oss tenker, vi vet akkurat hva en av oss føler, og vil si!

Umulig å ikke være glad i henne!

I løv u, sauen min! 

Apropo sauer, hun har sauer også, det gjør at jeg blir enda gladere i henne! Jeg som aldri hadde tatt på sauer, og drømte om det, fikk endelig den drømmen til å bli ekte, eller Henriette fikk det! Sauedama <3


Har dere også opplevdt et slik vennskap før?

-IsabelleBeatrice

Du har blitt 18/20 år. Du ser på deg selv som en voksen allerede, du vil flytte ut, du vil begynne å leve livet alene, tjene dine egne penger, og ikke være avhengig av familie. Syden turer, det vil du dra på med venner, fordi du har blitt for gammel til å dra på det med familien, det blir bare kleint.

Dette er tankene hos oss mange etter at vi har passert 18 års alderen. Jeg skal ikke dra alle under samme kam nå, men jeg drar meg selv under det.
Selv et liv i asyl, så så jeg for meg å flytte fortest mulig fra familien, flytte for meg selv, og begynne et nytt liv. Æsj, maset dems, gjør ditten og datten, det gadd jeg ikke lenger.
Etter å ha blitt utvist har jeg forandret meningen min. Jeg dro tilbake til Norge igjen, alene, uten familien. Jeg var alene, kunne gjøre som jeg ville, uten at de viste noe om det, men gjorde jeg det?
Ja, jeg nytet det litt..Men så kom tiden der jeg begynte å bli lei av å ikke bli kjeftet på, også tilgitt med en god klem. I noen stunder kunne jeg gjort hva som helst, bare så jeg fikk hørt pappas stemme,og ha mammas klem, hva som helst.

Dem kom tilbake, og jeg har aldri vært lykkeligere før enn den dagen de gikk ut av bilen, og jeg fikk endelig den gode klemmen jeg har ventet lenge på.
Det å ikke ha dem ved min side, har vært tøft. Til tider begynte jeg å høre stemmen til mamma i hodet, kjenne lukta hennes, høre latteren til lillebroren min, og se pappa smile. Men det var bare inn i hodet mitt.
Gal av savn, kan jeg si.



Jeg bor fremdeles hjemme, og har et veldig knytet bånd til familien min, noe dere alle burde ha. Sette pris på hver eneste skund dere er sammen, uansett om det er kjefting eller kjærlighet, alt kommer av kjærlighet uansett.
Vi har sikkert fått et sterkere bånd også fordi vi har vært gjennom så mye sammen, og det gjør at hver eneste opplevelse vi har nå, blir satt pris på!
Jeg har tenkt på dette innlegg mens vi var på vei til Nederland, der satt vi i bilen, alle fire, og Billy da! Latter hele veien, diskusjoner, samtaler, uenigheter, planer og glede! Det var oss fire, det var noe jeg ikke ville vokse fra, og som jeg vil savne den dagen jeg bygger en familie!



Vær glad i deres familie, folkens! Ingenting varer for evigt.

-IsabelleBeatrice

 Min bestevenninne og tvillingsøster blir 20 år!
Like treig som vanlig, kommer etter meg. Ja, vi er tvillinger som er født på forskjellig dato, med to forskjellige mødre! Komplisert å forklare, så ikke spør!



Denne jenta her ble jeg kjent med for 4/5 år siden, på den verste perioden vi alle har, nemlig FJORTISS tiden. Drapsblikk til hverandre, bitches til 100! Ihvertfall jeg. Sara husker meg som den jenta med masse brunkrem, masse maskara og store pupper, som hun enda er glad i! Jeg husker henne som jenta med føflekk i panna, nesten like mye sminke, og fin rompe - vi begge dreiv med dans, enda en grunn for å hate hverandre. Vi var for like, umulig å like hverandre da.

Så kommer året da vi ble satt sammen for å lage en dans, og presentere den videre på leiren vi var med på. Oh no! - Tenk om hun er bedre? jeg må være best, tenk om hun er bitch bla bla bla
Rettere sagt, starten på vennskapet vårt. Vennekjemien klikka sammen, og vi to ble til et! Alt vi gjorde, gjorde vi sammen! Helt utrolig igrunn, vi ble bestevenner fra dag en, og er nå i dag også.

Gjennom hele vennskapet, har vi kun hatt en onklig krangling, og det skjedde i Magaluf, lett for å bli irritert nede der! Lite søvn, alkohol og panikk i ny og ne! Og som regel lar vi alltid frustasjonen gå utover de nærmeste!

Vi har opplevd mye sammen kan jeg si, både oppturer og nedturer! Uansett når på dagen/natta det er, kan vi alltid ringe til hverandre, uten å tenke at vi forstyrrer hverandre. Vi kan ringe til hverandre selv da vi ikke trenger hverandre, men fortsatt kan vi snakke i flere timer i tlf! Morsomste er at vi alltid ringer hverandre når jeg er på tur dit, eller hun hit, og snakker, og vet at vi ser hverandre om 1 time eller noe.
Ja, dette kaller jeg god vennskap!

Uansett, det er mye jeg kunne sagt om denne jenta, men jeg velger å ta det i eget innlegg en gang! Det viktigste er at henne har bursdag i dag, og blir stor jente! Det gjør vondt å ikke kunne være der med henne og gi henne en skikkelig bursdagsklem og nuss og musikk og en boobiebootyshake!




Gratulerer masse med dagen, herlige og fantastiske deg! Håper dagen blir like AHmazing slik du er! I love u, with all of my heart!


-IsabelleBeatrice

JEG ELSKER FORANDRINGER! JEg blir fort lei av ting, det gjelder både utseendet, klær og rommet av alle ting.
Jeg har et såpass lite rom, at det er umlig å gjøre så store forandringer, og blir seriøst depressiv. Sminkebord har vært noe jeg har ønsket meg så lenge jeg kjenner meg selv, men fikk det aldri, bortsett fra nå.
Jeg har så snille foreldre som kjenner sminkeberta si så godt, at de kjøpte det! Nå skal jeg sitte å se meg selv i speilet hver dag, og beundre det jeg ser! haha
Neida, men tror alle jentene vet hva det å ha en sminkebord betyr, den følelsen av å sitte der og sminke seg og ordne seg! Love Love Love



Slik så det ut i dag tidlig, og resultaten ble :


























Hva syns dere? :D

-IsabelleBeatrice

I livet, vil alltid være familien vår.
I slike dager som det her, kan jeg innrømme at jeg har virkelig tilbrunget masse tid med familien, som har prøvd å gjøre alt for å få et smil rundt leppene mine.

Den personen som har gitt meg liv, fyller år i dag! Personen som er min bestevenn, pesonen jeg kan fortelle alt til, absolutt alt! Personen som alltid kommer med gode råd og gode klemmer. Nemlig, Mamma!




Hun gikk med meg i magen i 9 måneder, og for over 20 år siden, fikk hun meg. Hun ga meg en uforglemmelig barndom, ungdomstid, og nå begynner jeg å bli voksen.
Ungdomstiden med meg må nok ha vært vanskelig for henne, jeg krevde mer, og hun ble nok sliten, men ga meg aldri opp. Hun var og er der for meg.
Vi har alle en tendens å la alt gå utover vår kjære mor/far, og de tåler det. Enda er jeg 20 år nå, og vi har et utrolig godt forhold til hverandre.



Jeg er så utrolig takkenemlig for alt hun har lært meg. Hvert eneste sekund i livet jeg har fått av henne, hver eneste råd og trøst. For hver gang hun tar rundt meg da jeg gråter og er lei meg, for hver gang hun gleder seg på mine vegne. Hver gang hun lyser opp veiene for meg, og for all kjærlighet jeg får. Jeg er pappas lille prinsesse, kan jeg si, men vil alltid være en mammajente. Har på følelsen at selv den dagen jeg er gift og bor i eget hus, har skapt min egen familie osv, er det mamma jeg drar til i helgene og feriene.





Gratulerer masse med dagen, verdens herligst og beste Mamma <3

-IsabelleBeatrice

Nå tenker sikkert mange: "Enda et innlegg med ironi fra Isabelle, som har sikkert gått på en vegg eller noe", men nei.

Denne gangen kommer seriøsitet og ærlighet i bildet. Jeg får stadig spørmål om hvorfor jeg blogger så lite, og jeg velger å være ærlig nå. Motivasjonen er på null, og dette er grunnet alt som skjer rundt meg for tiden.

Det er ikke sånn at jeg går på en vegg, men jeg møter en vegg uten dører, og kommer meg ikke videre i livet. Det har blitt satt på stopp bare. Jeg føler jeg ikke kommer meg videre, og alt går bare nedover.
Dette har pågått en stund nå, og jeg sitter og tenker på hva jeg skal gjøre! Jeg sliter ikke med å finne ut av hva jeg vil i livet, for det vet jeg veldig godt av, men noe lar meg ikke komme videre dit jeg vil i livet.

Jeg har blitt arbeidsløs, og å finne ny jobb her i Valdres, er ikke en greie på 1 2 3. Jeg jobber nå som ekstra arbeider, noe som vil si at jeg nesten ikke jobber en gang. Lommeboken er tom, og det gjør ikke humøret noe bedre. Det er ikke det at jeg sitter på ræva og venter at ting skal komme til meg, jeg har virkelig reist meg opp og prøver å gjøre det beste ut av det. Jeg prøver virkelig å finne noe aktiviteter i hverdagen, men misslikes.
Mange tenker det er godt å ha fri, og jeg kan si meg helt enig i det, men da snakker jeg om litt fri, og ikke fri der du skal sitte og være forvirret og ikke vite hva du skal, ikke ha noen ting å gjøre, ikke ha noen å finne på ting med, og ikke komme seg noen steder.

Jeg kan innrømme jeg nesten ikke har noen venner her i Valdres. De nærmeste har flyttet, og jeg har blitt her alene. Det er ingen jeg bare kan dra til, og få ut ting, ingen jeg kan dele gledene mine med, ingen jeg kan le og snakke med.




Ikke er jeg ferdig på skolen en gang, og har igjen de verste eksamene å ta opp, noe jeg også sitter og tenker mye over, for jeg gruer meg!

Jeg blir plutselig lykkelig en dag, og alt snurr seg om dagen etter, og varer i flere uker. Jeg føler jeg begynner å bli gal av å bare IKKE gjøre noe, IKKE ha noe å gjøre. Det hjelper ikke å komme seg bort heller, hvordan skal man komme seg bort når lommaboka ikke har noe å gi fra seg. Kan jeg ikke bare vinne i lotto snart...Eller vent, kanskje jeg burde begynne å spille snart..hehe!

Jeg føler jeg mister stryken min, føler jeg har brukt opp alle mine krefter den gangen mitt mareritt kom til livet, det av å bli utvist av landet. Jeg takler ting så dårlig nå, og jeg blir rett og slett depresiv av en liten ting, som mange kunne bare gått over. Jeg klarer det bare ikke lenger, jeg klarer ikke se lyset i mørke. Jeg ser det kun langt ifra meg, og jeg klarer ikke å nåe det. Jeg er sliten av gå etter det, og er sliten av at ting skal gå nedover.


Beklager virkelig for den dårlige bloggingen, men jeg lover å bli bra igjen, bare ting vil gå oppover igjen, håper dere har forståelse for det.


-IsabelleBeatrice

Hun er nyforelsket, og har akkurat fått seg kjæreste! Du som har i alle år vært hennes bestevenn, blir sakte men sikkert glemt, og er der kun når han ikke har tid til henne, eller noe mellom dem to går galt! Hun trenger dine tips, dine råd, for da er du bestevennen enda.
Det kommer dager, du sitter og trenger hjelp, men da er hun for opptatt med han.

Dette er en feil vi alle jenter gjør! Jeg husker godt da jeg fikk meg min første kjæreste, forelsket over hodet, og han var verden for meg. Han var i tankene dag og natt, og alt jeg pleide å drive med før han kom i bildet, forsvant. Det ble til at sosial livet mitt, ble gitt til han! Venner, det trengte jeg ikke på den tiden! Jeg hadde jo han, kranglet vi...ja, det kunne jeg gå til vennene mine igjen. Mange av dem, var smarte nok og forlatet meg, og på den tiden var de bare dumme for meg, og barnslige. Men mange kan forsvinne.





Nå skjønner jeg dem veldig godt, for nå er de tilbake igjen, fordi de setter pris på at jeg har åpnet øyene mine igjen, og klarer å sette pris på dem også, selv om det er en "han" i bildet.
Kanskje det har noe med alderen å gjøre også, for jeg merker det godt på mine venner nå, som har fått seg kjæreste, sosial livet dems er fortsatt der! Og vi jentene klarer å finne på ting selv om "han" er i bildet. De fleste ihvertfall!

Husk en ting nå jenter, han kommer alltid til å diche dere for kompisene hans!



Egentlig er hele greia en forvirrelse! Personlig føler jeg at nå som vi er så unge, og ingenting er sikkert, burde "Chicksa" komme før Dicksa! Men senere, da man har etablert seg til en familie, så kommer såklart familien først på listen. Er det sånn det burde være mens vi er ungdommer også?
Hvorfor ikke bare ha en likestilling?




Flere som har samme mening?

-IsabelleBeatrice

Jeg tror ikke jeg har besøkt finere ferie land enn Frankrike! jeg må innrømme jeg ble forelsket, overhodet forelsket! Jeg ble sjarmert av alt der! Menneskene, språket, kulturen, stedet, maten og til og med parkeringsplassene dems.
Vi ahr kjørt 6000 km tilsammen, slitsomt, men verdt det! Ja, det er gøy å ta fly, bo på hotel og hele den pakka, men det er mye finere å kjøre bil og heller leie leilgiheten. Man får så mye mere med seg, man er fri til å gjøre som man vil, selv all tiden man bruker dit.

Jeg dro dit med familien, rolig ferie med mange fine opplevelser. Opplevde å se alle spaniolene juble av glede fordi dem vant, opplevde å komme inn på Casino i Montecarlo, møte på kjendiser, spise god mat, bli brun, familiekjærlighet, møte nye mennesker/nye venner, surfe, bade, osv! U get the point. Alt en kan drømme om, og glede seg til.

Vi var litt uheldige med været i hele Norge,Sverige, Danmark, Tyskland..Så kom Nederland og sola, og såklart til slutt vakre fine Frankrike!







Vi stoppet en tur hos min onkel, og ble der for noen dager! Shopping og familiekos etter en god stund siden sist.
Innkjøps bilder kommer i eget innlegg senere! Ja, jeg vet jeg er treig ute, men bedre sent enn aldri, eller hva?









Videre til Frankrike!:)





















Varmen var i gang, og GODT var det!







Dette er alpene folkens, i tilfelle dere lurer!





























































Montecarlo! Must be seen



































Og dette var leiligheten vi bodde i, stor fornøyd!:)















Badet mitt <3 <3 <3 ahhh



Soverommet mitt!! enda mer ah <3 <3 <3




Hva syns dere om bildene? Flere som har vært i Antibes før?


-IsabelleBeatrice







 

NÅ er det dæven meg lenge siden jeg har hatt spørsmålsrunde, og det kommer stadig nye spørsmål! Dessverre mister jeg kontroll og oversikt over dem, så derfor kan dere nå spørre i vei her!:)
Jadda, det er bare å fyre løs med alt dere lurer på, jeg kjører fremdeles grenser altså, privatliv kommer ikke ut på bloggen!

Nå kan jeg bli steiket av dere her! Gleder meg til å se på alle de koselige, sære, søte, morsomme spørsmålene deres!:)
For dere som vil sende meg spm på email så er dette riktige mailen: ibv@hotmail.NO




Lykke til, til meg den gangen!:)


-IsabelleBeatrice

Nå er jeg så girra, og så trøtt faktisk!
Jeg har jobbet masse i det siste,derfor ble det lite blogging, og reisefeberen har vært på 100 grader! Masse stress og styr, pakke, shoppe(dumt, siden jeg reiser til billig land, men må ha noe nytt når man reiser, eller?)

Nå er det lite igjen, før turen går videre til varme strøk, steking i sola, shopping, god mat, nye venner, nye opplevelser. Flere som skal til Frankrike? så kanskje jeg møter noen lesere og:)

Når det kommer til pakking...Jeg hater det, enten pakker jeg altfor mye med meg, eller altfor lite. Nå fikk jeg beskjed om å ikke ta med så mye, fordi jeg vil komme med flere kg hjem igjen. Vanskelig, alt må jo tas med, jeg kommer jo til å bruke alt? eller kanskje ikke? Er jo ikke nudist heller da...

Dette er da innkjøpet:







Det meste var på salg da, MASSE salg på Cubus, løp og kjøp!:)





Og ja, alt er fra cubus!:) Bortsett fra shortsen med blonder, den er fra B.Jeans.



Eh, alt dette inn der? jah...okei! Er det noe teknikk for dette? anyone? nei? jo? kom igjen..

Ellers får dere ha en virkelig fin sommer!:) JEg kommer til å prøve å blogge så mye jeg kan, og håper virkelig ikke jeg mister leserne mine! Trist igrunn.

LOVE U ALL!

-IsabelleBeatrice

Jeg sitter faktisk og tenker over hva jeg ikke har skrevet på bloggen om meg selv:) Det dukker konstant opp spørsmål om meg og livet mitt, så tenkte å skrive et innlegg om få ting dere kanskje ikke visste om meg:)

1. Jeg elsker brokoli, alt som har med brokoli å gjøre, suppe, kokt, grillet, alt! Er ikke en kid som mamma må bruke kjempe masse tid og løgn med å få det i meg:) Jeg starter jo å spise det mens jeg bodde hos Hedda, før det var den ekkel og grøn! Nå er den god og sunn!:)

2. Jeg har alltid ønsket meg å ha blondt hår, og lyse øyer. Ville ligne på mamma, så jeg gikk rundt som 3 åring og sa at jeg egentlig var blondt og hadde lyse øyer!:) Er i mål nå, bare at jeg er fake da.

3. Jeg har byttet stil 5 ganger, alt fra emo til ekstrem berte. Klarte aldri å finne meg selv.

4. Jeg pleier alltid å ha en hånd på veggen når jeg sover..Hadde et mareritt da jeg var yngre om at veggen datt på meg, og siden da har det bare blitt igjen at jeg må holde veggen(dustbell)

5. Jeg hater tær, og sover ofte med sokker, går med sokker på stranda,og når jeg bader, gjemmer jeg tærne mine under sanda i vannet.

6. Jeg føler meg ikke konfertabel uten sminke, og jeg sminker meg ikke for andre fordi jeg vil de skal synest jeg er pen, men for meg selv!

7. Jeg har drivet med judo i noen år, men sluttet den ene gangen jeg datt på ryggen etter å ha stått på hendene og mister pusten.

8. Jeg har gått på turn, men sluttet med det, på grunn av det med å stå på hendene, panikk much.

9. Jeg gikk på balett før, i noen mnd, men ble "kastet" ut fordi jeg var for energisk, og balett var ikke dansen for meg.

10. Jeg spiser nesten ikke kjøtt, går kun i kylling.

11. Jeg har aldri vært i Syden, kun i Serbia, men det kaller ikke jeg syden.

12. Min første roadtrip var til Tyskland, da var jeg kun noen mnd gammel.

13. Jeg skulle egentlig ha to søsken, men den ene døde mest sannsynlig i magen til mamma, og bare lillebror kom til verden.

14. Jeg har vært i rettsak før, pga afghaner som prøvde å voldta meg, slo meg og truet meg med drap.

15. Jeg har til sammen hatt 5 blogg, men denne her ble den jeg holdte meg til.

16. Jeg har mange venner, men kun få nære, dem er forskjellige,men samtdig like og gode å ha.

17. Jeg er veldig glad i Barbie dokker, selv om jeg er 20 år.

18. Jeg hadde mange gatehunder før, dene ene døde like før jeg reiste til Romania i fjor. :(

19. Jeg har aldri hatt katt, mamma ville ikke beholde den, og jeg tok til og med en rød sløyfe rundt halsen, og pakket den i gave ekse:(

20. Jeg er veldig følsom og naiv, selv om jeg ser ut som en bitch og arrongant dame.

DA vet dere noe mer om meg:) Dette er kun det jeg kom på nå, er sikker en haugevis av ting! :o




-IsabelleBeatrice

For meg blir det sol, og varme, tæning og SYDEN!

Nå fram til Fredag, er det jobb, tjene penger(som blir såklart borte i syden). Natt til Fredag, eller Fredag reiser jeg nedover mot Europa sammen med familien. Første gangen i Syden etter mange år(12?) alene med dem. Vi skal faktisk kjøre bil, så det blir en uforglemmelig tur. Første stoppe en tur I Nederland, så til hoved landet, Frankrike, der vi kommer til å være i en uke eller mer. Videre går turen kanskje til Italia også Tyskland! :) yey meee

Jeg kommer ihvertfall hjem igjen, den 13 Juli, før turen går videre til Magaluf den 15 Juli, sammen med mine herlige og fantastiske jenter, Sara,Lene,Katrine og Heriette:)




OG VET DERE HVA JEG GLEDER MEG MEST TIL!!!? Jeg skal endelig bli brun folkens, skikkelig brun. Jeg skal rulle med longboarden på kvelden, langs stranden, jeg skal spise god mat, jeg skal oppleve fine minner som vil alltid være igjen. Jeg skal kanskje ta tattovering! Jeg skal ha surfehår, treffe igjen onkel og familien, jeg skal være med mine nærmeste og bare være Lykkelig, for endelig får jeg reist så mye jeg vil, og akkurat der jeg vil, for jeg er et lovlig menneske.





Hva skal dere i sommeren? :)


-IsabelleBeatrice

I gaar kveld satt jeg paa facebook og kom plutselig over en artikkel om en gutt. Artikkelen handlet nemlig om MOBBING.

Gutten flyttet til et sted før noen år siden, og der startet mobbingen. Dette førte da til at han skal flytte til utlandet, fordi han ikke orker dette lenger. Han blir mobbet bare fordi han skiller seg mere ut enn andre. Han er nemlig blogger, men det førte til et kallenavn som blogghore og homse. Altså? Jeg mener det er vanlig at en gutt skal blogge, at en gutt liker å bry seg om stilen sin, og tar vare på seg selv, men nå til dags er du homo om du ikke er en råner som elsker bil og tenker kun på det.
Til og med fotball spillere blir kalt for homo, ihvertfall på det lile stedet her jeg bor. Trodde fotball var veldig mannlig jeg, men tok vist feil, det er et homse spill? haha.

Les Hele Artikkelen HER

Hva skjer mennesker? Hvorfor er det såå mye mobbing ut i verden? Det er ikke kun skoler vi finner mobbing på lenger,men arbeidsplasser og i offentlighet.
Man går på gaten, og folk roper etter deg at du er stygg, eller at buksene gjør deg feit. Mennesker du aldri har møtt, mennesker som rett og slett ikke liker trynet ditt, og prøver å få deg på bakken. Nå snakker jeg om psykisk mobbing, som er like vondt som fysisk. Man sårer et hjerte, man ødlegger livet til et uskylding menneske som ikke har gjort deg noe.

Den psykiske mobbingen finner vi mest hos jenter, som trakasteringer gjennom for eksempel blogg, dritt slenging, og det å skjele en person ut. Hvorfor jenter? Jo, fordi at jenter aldri har vært lært opp til å slåss.
Den fysiske vil da si at en går til angrep på sitt utvalgte offer. Offeret blir slått, sparket, dyttet osv. Det som er synd med slike offere er at som regel så sier dem ingenting om hva det er som foregår. Hvorfor lurer noen på? På grun av angsten de har i seg. De blir truet med enda mere juling, de blir truet for livet. Angsten vokser mere, og en gang sier det PANG, og enda et hjerte slukner.




Mobbing har foregått lenge. Både barn og voksne har nok en eller annen gang opplevd mobbing, vært vitne til det, mobbet noen eller vært med på å mobbe et eller annet menneske. Har vi egentlig en grunn til det? Nei. Allerede som barn opplever man at det er en tøff verden å leve i. Mobbing er overalt der det fins mennesker. Er en grunn for at man ofte sier at et dyr er menneskets bestevenn.
Jeg har selv vært mobbet, jeg har selv vært en mobber, og jeg har selv sett flere bli mobbet. En periode av livet jeg virkelig ville gjort masse med. Ungdom skolen for meg har aldri vært noe lett, jeg hadde ei bestevenninne, som alltid var der for meg, men det har ikke alltid vært sånn. Hun var en av dem som ertet meg i starten, hun var en av dem som misslikte meg for å være utlending. Jeg sleit på grunn av språket, jeg sleit på grun av kleestil, på grun av måten jeg var på, nesen(som jeg enda ikke har kommet over) og masse andre små ting de mobberne hang seg i, bare for å kunne rakke ned.
Jeg trodde alt ville bli bedre dersom jeg tok igjen, så jeg startet å være "kul" og mobbe jeg også, mobbe dem som hadde oransje hår, eller var høye, eller hadde en eller annen sko str..Det var småting, ting ingen bryr seg om, men de som blir mobbet tar det veldig til seg.  Jeg ble eldre, og jeg skjønte hva jeg dreiv med, heldigvis tok det ikke så langt tid før jeg skjønte at dette var dumt, dette var uakseptabelt. Jeg hatet mobberne, hvorfor ville jeg bli en av dem?

Uansett, poenget er at er du ment for å være mobbet, så blir du mobbet for uansett hva det er. De vil få deg til å føle deg dårligst mulig, få deg til å gråte, det er som å se en komedie film for dem. Ondskap, menneskets ondskap.

Jeg tror verken lærere, elever eller noen andre mennesker ønsker å ha det slik, så hvorfor er det egentlig mobbing overalt da? Hvorfor gjør ingen noen ting med det? Det har gått så lenge med det uten at noe har skjedd! Svaret ligget jo i menneskets natur.
Hvis vi tenker på før i tiden, da måtte man slåss for å overleve, og de svakeste måtte jo såklart betale for det. Har den greia blitt moderne nå eller noe?


Selvtilliten blir knekt, og man føler seg som et null. De følelsene som går gjennom et offer sitt kropp/hjerne kan ikke forstå med mindre en har vært et offer før. Det er smerte, det er vondt, og du føler ingen kan se dine tårer, ingen vil se dem, ingen bryr seg om deg, så da er det like grei at man forsvinner fra verden?
Hvorfor kalle en som vil ta livet sitt for emo? Personen har en grun til det, akkurat det av å føle seg et null.
Jeg sier ikke at alle mobbehistoriene slutter med drap, nei..Men de fleste slutter jo med at et offer blir ikke synlig lenger, enten den stenger seg i huset, enten den er på et psykisk sjukehus eller flytter rundt om kring for å få det bedre.

Vi har jo de sterke menneskene også, de som hever seg over det, de som blir beskyttet. De som har folk rundt seg som klarer å åpne øyene sine og si STOPP til mobberne. Men sånt blir igjen i en, uansett om mobbingen tar slutt.  Dette er noe en aldri kan komme over, det er vonde minner.

Jeg må bare si til alle dere som enda er mobbet ute der i verden, som enda har det vondt, og til dere alle som hadde/har mot og klarer å komme over. VÆR stolte av dere selv, dere er unike, og en dag vil Karma ta mobberne! :) She's a bitch. haha:)

Stopp mobbing, det er aldri for sent!

Er dere enige?


-IsabelleBeatrice

Sitter alene hjemme og tenker, hva anet skal man gjøre. Tusen tanker flyr gjennom hodet, heldigvis ikke noe sorg tanker altså, jeg er så lykkelig som det går ann å bli nå! MEN

Har dere tenkt på det? At fremtida er i morgen, og ikke bare om 10 år. Fremtida er ikke det dere skal gjøre om 5 minutter,men det er det dere gjør om 5 minutter. Fremtiden er alt dere er i tiden fremover, fortiden er det dere en gang var. Man ser for mye fremover, samtidig som man glir bakover.Man vil alltid snu tilbake tiden. Kjære dere, man skal være stolt over fortiden deres. Gi slipp på sårhet og slipp til det som en gang var meningsfullt for dere. Om man ser for mye fremover, blir man bare skuffet. Ikke legg planer for det som skal bli, det ender bare opp med at det som blir ikke, altså det går rett i dass. Jeg har en tung framtid, men samtidig har jeg fine klipper også, jeg vil heller gå med de fine minnene i hodet, enn de vonde! De vonde er bare minner jeg har lært av, minner jeg har blitt sterk av, minner som har gjort meg den jeg er i dag.

Men jeg er fremdeles redd for fremtiden, samtidig som jeg ser fram til det. Jeg frykter den mer enn døden, kanskje fordi at fremtiden er døden min?! hmm..Jeg frykter smerte,sårhet osv.. Er man dø, så har man ikke følelser lenger,haha- jeg er ikke emo! But i get it? Det fins alltid et sted der fremme som er et stopp, som skal ende alle lidelsene mine, alle håp, alle drømmer, alle tanker, alle meninger, bloggingen, shopping, aaaalt!! Hele meg. Jeg aner ikke om noen kommer til å huske meg for den jeg en gang var, nettopp fordi jeg ikke aner noe om hva fremtiden vil bringe for min del. Greit nok at jeg har blitt litt kjent nå, men det er for en periode, jeg vil nok bli glemt igjen. En ting er sikkert, mine nærmeste vil da aldri glemme meg. Men så kommer den perioden da framtiden innebærer å miste de man setter høyest. Vi har alle lært at ingenting varer for alltid. Vi vil alle miste foreldrene våre en gang, de vil dø fra oss, det er slik livet er, og det er forferdelig å tenke på det. Vi er nødt til å face verden alene, etter en periode.

Jeg husker godt jeg mistet kjæresten min for første gang. Jeg ønsket bare å skjære ut hjertet mitt, kaste det inn i skogen og aldri finne det igjen. Jeg kjente en smerte som kan minne om et hardt knivstikk i brystet som forplanter seg ned til føtter og ut i fingre, deretter får du en nummen følelse i hele kroppen. Du greier ikke å si noe, du gråter ikke, du kjenner bare på den voksende uroen som alltid kommer til å følge deg. Så vondt er det å elske noen man kan miste. Det gjelder ikke bare kjæresten, men også familiemedlemer, og nære venner, dyr..ALT!  Men det har gått over, jeg har kommet meg over det, og inset at slik er det bare. FACE IT

Ofte får jeg spørmålet om hva jeg vil med framtiden min, hvor jeg ser meg om så og så mange år. Meg i framtiden? Vet dere hva jeg vil med framtiden min, det er å være lykkelig å ha de nærmeste ved min side, ha en familie, en utdanning, en jobb, og glede. Jeg vil også at det skal bli funnet en pille da, som gjør at alle de man elsker lever evig, og alt varer for alltid. JEg vil at verden skal bli et bedre ste, med bare snille mennesker, uten krig, uten hat, og alle skal være likeverdige. Det er noe jeg ønsker, men samtidig vet jeg at det aldri vil skje. Jeg vil ha en kjæreste som blir bare min, og når man sier man er sammen for alltid, så skal det være for alltid. 

Jeg vet seriøst ikke hva framtiden min har med seg, og det skremmer meg. Ja, jeg vil bli utdannet, men spørs hva hjernen min får til. 
En ting er klart for meg nå, jeg vet hva dagen i morgen har med seg, for endelig kan jeg lage planer for morgen dagen, og forvente at den blir fin. Det er nå, for da jeg bodde i asyl, kunne jeg ikke planlegge dagen som var en gang, en time senere eller noe. Frykten av å bli kastet ut var forferdelig, og påvirket mye av hverdagen min. Å leve i frykt og håp ble jeg sliten av, men jeg ga ikke opp. Det var aldri planen. Hvor er jeg nå? Jeg er i vår kjære lille land, som jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er veldig glad i og for. Jeg har opplevd mitt verste frykt, og klart meg gjennom, og jeg er stolt over det. Lever man med håp og styrke, får man det man vil. Mange drømmer, men for noen blir drømmene bare noen drømmer, mine ble til virkelighet, det handler om makt og vilje, folkens! Ikke gi opp, for det er lov å drømme.



-IsabelleBeatrice

"-Pappa, hvor gammel blir du egentlig?" -"Neisj, 35 da:)" *dårlig pokerface. 

I dag har min kjære og beste pappa i verden bursdag. Han liker å tro at han blir 35 da, så da velger jeg å ikke røpe ut det egentlige alderen hans! (må smiske litt).
Først og fremst så vil jeg påstå at jeg har verdens beste pappa en kan tenke seg. Selv som 20 åring og voksen person, er jeg fremdeles hans lille prinsesse, som han ikke klarer å gi slipp på. Alle disse leve årene mine har han vært der for meg, enten det har vært kjefting, eller kjærlighet, han var der. Han var der hvert eneste sekun, hvert eneste minutt, time, dag, uker, måneder og år. Selv de dagene han ikke var akkurat ved siden av meg, pga alt som skjedde med oss, så var tanken hans på meg, hjertet hans var hos meg.

Vi har alle våre dager der vi hater foreldrene våre kun mas og kjefting fra dem. Det fins alltid en grunn til det! De vil vår beste, selv om det er overdrivelser iblant.
Pappa har alltid vært den som modet meg opp, han var sterk og ga meg et håp i livet. Han lærte meg hvordan jeg skulle bære det tunge jeg hadde på hjertet, bærte meg da jeg syns det var tungt å gå, ,dro meg opp i oppoverbakker, og hadde/har alltid de rette ordene å si.

Mens jeg var en liten drittunge, var jeg kjempe bortkjemt. Det jeg pekte på, det var i mine hender senere. Han gjorde/gjør alt for at jeg skal ha det bra. Hva gjør jeg tilbake? Er fremdeles en drittunge uten respekt som liker å bryte reglene, men ey, jeg har mine engelunge dager også. Han fikk jo verdens fineste og mest ønsket bursdags gave av meg nå!:) 




Vi har vært fra hverandre i over et halvt år. Den verste perioden i livet mitt. Han feirer det alene, selv om planene våre var å feire det sammen, drikke noen øl, grille, i vårt eget hus. Planene forsvant fort da vi ble utsendt av landet, men håpet døde aldri. VI ga oss ikke, og nå har han bursdag nok en gang, og vi feirer akkurat som den gangen vi planla. Nå har vi gledes tårer, selv om tårene som rant fra øyene hans dagen jeg reiste fra han, ikke er borte enda fra hodet mitt.

Jeg har tatt mange avskjeder av pappa. Første pga krigen, han ble igjen i Serbia og vi reiste til Romania, han ville nok en gang vårt beste, og sendte oss fra det som var i fare. Flere dager uten å høre fra han, flere dager uten å vite at han var i livet. Flashback da vi ble utsendt, men dette kan bli en kapitell for seg selv. Vi har startet et nytt kapitell nå, et lykke kapitell, der vi er sammen, og har et hel liv framfor oss. Nå har pappa lært at jeg klarer meg selv, men at han blir veldig savnet i livet mitt uansett hva det gjelder. Jeg har lært å sette større pris på alt han sier og gjør, og ro ned slengen med leppa:D hehe.ops. 

Så, min kjære Daddy. Gratulerer så mye med "35" års dagen! :) Håper dagen din blir vellykket og at du koser deg! :) ILU, "Volim te puno, piticu! Tvoje Cerka"




-IsabelleBeatrice

Smilet har vært her i en god stund nå. Den forsvinner ikke, og jeg liker følelsen av å være lykkelig. 

Hvorfor jeg er det, hvordan jeg klarer det, vil det nok komme spørsmål om(?)
 

Fins det egentlig et oppskrift på hvordan man kan være lykkelig? 
Fra mitt synspunkt, ser jeg ikke noe oppskrift. Det er noe man gjør til selv, og vi er forskjellige og blir lykkelig av forskjellige ting.  
Det er utrolig mye en kan være lykkelig over : ha en familie som bryr seg, være hovedrollen i et eller annet skuespill, eller kanskje bare få det siste godteriet i posen? 
Bare ett smil kan være nok til å gjøre det mest miserable mennesket til den lykkeligste på jord. 



En gang leste jeg noe i norsk boka mi som Bernadotte : " Vi har ikke kommet til jorden for å bli lykkelige, men kanskje for å gjøre andre lykkelige"...Jeg sier meg enig akkurat der. Man blir jo lykkelig av å se at andre er lykkelig på grunn av deg! jeg blir ihvertfall det. 

For tiden føler jeg meg utrolig lykkelig, og det er ikke noe spesielt jeg gjør, men det er ting som skjer rundt meg. Jeg merker jeg har en helt fantastisk familie, som har endelig kommet seg til Norge, vi bor sammen, og ingen av oss har noe frykt i seg lenger. Jeg føler meg så utrolig lykkelig hver gang vi sitter samlet her, og ser på film sammen, spiser noe snacks eller noe, og ler sammen. Man kan klart høre lykke i stemmene dems.

Jeg har funnet ut at jeg har verdens beste venner, venner som er ved min side uansett hva det gjelder. Venner som liker meg selv om jeg hadde hatt bæsj i trynet (tørr humor?ahyeah). Poenget er at uansett hvordan jeg ser ut, hva jeg har på meg, hvor mye penger jeg har, hva jeg spiser osv, så er de vennene mine, og er jeg lei meg, gjør de alt for å få til et smil på ansiktet mitt.

Andre ting som gjør meg lykkelig nå er alle de fine kommentarene jeg får av dere, alt den gode oppmerksomheten generelt! 
At vi ble nominert til gullruten, med Valdres Teens, som apropo, går i kveld!:) 

At jeg har en helt utrolig bra jobb, der jeg trives kjempe masse. Jeg jobber sammen med noen utrolig gode mennesker, har en fantastisk sjef(HÅPER DU LESER DETTE SJEF, øking av lønn nå??? haha)

Jeg blir lykkelig av å se at jeg klarer å gjøre andre lykkelige, at det er JEG som har gjort noe,som tyder bra, og får et smil på andre sitt ansikt. 



Lykke kan man ikke kjøpe med penger, husk det folkens! " "Den hadde alt, men det var også alt han hadde" ! Remeber this words.

Jeg skaffer min lykke ved andre, jeg søker den ikke, men lar den komme til meg. Overraskelse lykke er et beste en vet! Og den finner man hos personer man er glad i, hos personer man liker, og i ærlighet. 


Hva blir dere lykkelig av?

-IsabelleBeatrice







 

Jeg er litt sånn "skate" jente? 
Jeg elsker rulleskøyter, og har drevet med siden siden jeg ble 6 år.
Jeg fikk det for første gang, fra min onkel til jul. Det var sånne retro rulleskøyter, noe jeg syns var sykt kjedelig. Ble brukt bare til å danse med, og være kul.

Da jeg ble 7 år, kom pappa med ekte rulleskøyter, på bursdagen min. På den tiden var silikon hjuls skøyter veldig dyre, og fantes ikke overalt, så jeg fikk plastikk. Jeg tok dem på meg med en gang, og bynte å kjøre. 
Balansen var på plass, og der vi bodde hadde vi mange gater der jeg kunne kjøre. Jeg var dessverre den eneste som hadde det i bygda, så jeg var ganske loner.  Brukte aldri knebeskytelser eller noe sånt, jeg bare kjørte på.
Meg og rulleskøyter var made to be. Jeg falt få ganger, og den ene gangen var det ganske hard, håndleddet ble fucka, og er det enda, men tenker ikke noe særlig over det.

Med tiden skaffet folk seg rulleskøyter, men jeg fikk enda bedre skøyter, endelig hadde jeg fått silikon. NULL lyd da jeg kjørte, bynte å trikse litt, var mye flinkere, og farten ble større den og.

Til slutt hadde jeg 4 par rulleskøyter i huset, byttet på dem hele tiden, og som vi alle vet, øving gjør til mester. Jeg ble avhengig, kjørte det HVER dag, og lærte meg noe nytt hele tiden. 




Da vi kom til Norge, tenker jeg at jeg skulle kjøpe meg nye her. DET tok sin tid, men jeg gikk det til.
Her starter jeg å dra på skatepark, øve på større og farligere ting, ingenting skjedde altså, klarte meg fint. Beit sammen tennene og KJØRTE videre på.

Da vi ble kastet ut av landet, kunne jeg ikke ta med rulleskøytene mine. De jeg hadde var kjempe dyre, og kjempe godt. Det var profesjonelle rulleskøyter for fart og triksing. Jeg rakk bare ikke å ta dem med.

Siden jeg kom tilbake til Norge har jeg sett på rulleskøyter igjen, for de jeg hadde da vi reiste, ble stjålet.
Nå var jeg så heldig at jeg fikk det av en venn av pappa,og er veldig fornøyd!

Så i dag har jeg kommet i gang, sessongen er i gang. Solen skinner, og veiene er lange,og beina ber om å bli trent opp, so does my ass to. Ja, dere får faktisk veldig fine lår og rompe av rulleskøyter.
I tillegg til det, kjører jeg longboard, startet med det i sommer, siden det var så populært i Kragerø. Fikk prøve det, og falt veldig lett for det. Longboard er på vei hit nu :) Så mere reklame for det kommer senere.

Flere enn meg som er glad i rulleskøyter/longboard/skateboard?   


-IsabelleBeatrice 

Hei:)

Som de fleste har fått med seg nå, så er episodene av mine verste periode i gang. 
Selv om jeg er tilbake til Norge igjen, og alt har ordnet seg for meg og min familie ,så blir gamle vonde minner vekket.

Å sitte å se tilbake i tiden er ikke lett. Å tenke på de smertene både jeg,familien og vennene mine gikk gjennom.
Ja, jeg er en sterk person, men jeg har svake sider jeg også. Jeg må innrømme at uansett om jeg ser episoden fra i går 100 ganger, så gråter jeg like mye, for vondt er det.

Istad skulle jeg til butikken, jeg gikk forbi mottaket vi bodde i, og hva ser? Nemlig noen som er på tur til å bli kastet ut av landet, jeg ser politibilen, jeg tenker på anropet fra mamma, stemmen hennes, alt kom opp. 
På en måte er jeg glad jeg ikke var hjemme da dette skjedde, men hos eks.kjæresten min. 

Det var en tidlig Lørdags morgen, telefonen ringer, mamma gråter, jeg vet hva hun skal si. Jeg hadde akkurat drømt om det, sanndrømmer? kanskje.  
Jeg kjenner et slags sinne i meg, frykt, skuffelse og ser for meg en ødelagt framtid.  Tusen tanker gikk gjennom hodet, å dø? var det en god ide? å rømme? nei. 

Det er vanskelig å forklare i ord, hva slags følelser en asylsøker har, når en vet at "i morgen" kan være dagen du forlater landet du elsker, alle vennene du er glad i, alt du har, og bare reiser, og kommer kanskje aldri tilbake. 

Mange blir kanskje sliten av å leve i et håp, men hos meg døde aldri håpet! Jeg ble kastet ut av landet, jeg kom tilbake, for det var det jeg ville. Om man virkelig vil noe, så kjempe man for det, og det gjorde jeg.


-IsabelleBeatrice 

Hei alle sammen, gamle og nye lesere. 
For det første vil jeg takke alle dere som tar dere tid bare til å sitte å lese bloggen min! Vil takke også de som faktisk bruker sin tid på å kommentere dritt og, om det gjør dere til å føle dere bedre, varsegod!:) Og om dette er meningene deres, varsegod der og! 


Jeg valgte å skrive et lengre innlegg fordi jeg merker det er mange nye lesere, og sånn at dere slipper å bla HELT nederst på bloggen for å lese om meg selv. 
Mange har aldri hørt om meg selv, før "Valdresteens" kom ut.  Folk har allerede dannet seg en mening om meg, mange positive, noen negative. Det er tross alt bare to episoder som har vært ute, og ja, jeg kan innrømme jeg virker litt overfladisk A-kjerring i første episoden, men det forandrer seg senere. 

Jeg har en del ting på hjertet jeg vil si.  Dette innlegget har jeg tenkt mye på, og jeg har postet noe lignende før. 
Når jeg tenker lenge på en ting, så kan jeg glemme mye, så da kan dere bare fyre løs spørsmål. 

Jeg er en snill og blid jente, faktisk! believe it or not. De som kjenner meg, ser på meg som ei sterk jente, som har smilet rundt leppa hele tiden. Dessverre er det mye som skjuler seg bak et smil. 



Dette er livet mitt. Jeg vet hva det betyr å leve i krig. Ikke fordi jeg har lært om det på skolen, sett på tv'en osv, men fordi jeg har opplevd det selv, og det kan ikke beskrives i ord hvor jævlig det er. Det er noe som blir inni hjertet og hjernen uansett hvor bra jeg har det i livet. Å se folk dø og blø framfor deg, er som et levende mareritt.
Jeg vet hva det betyr å ikke kunne se sin far på lenge, ikke fordi jeg har hørt det av venner eller noe, men fordi jeg har gjort det selv, pga krigen. Det er ikke noe gøy å rømme sammen med mamma til et annet land, fordi vi var redde, og pappa ville vår beste. Det var ikke noe gøy å ikke kunne høre noe fra pappa på veldig lenge, og tenke alt slags tanker. Det var tross alt krig, og han maatte ut å kjempe for landet sitt, ikke fordi han ville, men måtte. Sitte fast limt med øyene på tv'en og bare vente å høre hva som var nytt, hvor mange som var døde, høre navnene dems, og håpe på at pappa ikke var en av dem.

 
Heldigvis er han i livet da, og vi er sammen igjen. Minner dukket opp da vi ble utvist fra landet, og ble nok en gang delt.Vi var skillt fra pappa igjen, fordi han ikke kunne komme til Romania, og vi kunne ikke dra dit. 
Jeg vet hva det betyr å være missbrukt, fordi jeg har opplevd det også! Å ha et slags frykt for mannfolk i livet, vil jeg alltid gå rundt med. Det er ikke noe som blir så fort glemt. 

Jeg vet hvordan det er å maatte reise fra alle de nærmeste personene i livet, alle de man er glad i , og alt man har, fordi det har jeg også opplevd. Mitt største mareritt ble virkelig. Jeg ble sendt ut av landet, på kort tid rakk jeg å si "hade" gjennom meldinger til de jeg var glad i. Men tingene mine ble igjen, og nå er de borte.  Komme til et land du ikke har noen ting i heller, bo rundt om kring hos mennesker som syns synd på deg. Som mange vet, hater jeg at folk syns synd på meg, men i den perioden trengte jeg virkelig det. Jeg trengte hjelp, jeg trengte trøst, for å kjempe alene, var ikke lett.
 
Jeg vet hvordan det er å miste nære personer, fordi jeg har mistet mange i livet. Vi er alene i verden. Jeg savner å ha en bestemor/bestefar som kan være der for meg de gangene tårene renner, de gangene jeg trenger noen gode ord/råd, eller bare en klem. 



Jeg har opplevd veldig mye, mye kan ikke forklares i ord. Jeg har kjempet hele livet, HELE jævla livet mitt har egentlig vært å kjempe. Hvorfor? for at jeg og familien og de nærmeste skal ha det bra. Jeg er ung, og har hele livet framfor meg, det er enn grunn for at jeg kjemper. Men hver gang jeg kjemper, blir jeg bare svakere og svakere, og er nær setningen "jeg gir opp"! Men innerst inne vet jeg at jeg ikke kommer til å gjøre det. Sitter ofte med spørsmålet "Fortjener jeg virkelig det her? Hva har jeg gjort for å fortjene det her?Blir det bedre? Blir det verre?"

Jeg tenker det har vært verdt å kjempe for alt jeg ville ha i livet! Jeg klarte å nåe målet mitt. 
Jeg vet nå hva det betyr å være lykkelig, å ha mange mennesker rundt deg, som er glad i deg! Å ha en familie som vil det beste for deg, og gjør alt for at du skal ha et bra framtid. Å smile dagen lang, og ha alt en kan ønske seg.

Jeg vet at det er i motbakker det går oppover!  



-IsabelleBeatrice

Japp, det er i dag! Jeg kjenner rynkene begynner å komme, i morgen er jeg halveis 40 år! Tenk...
Egentlig så går tiden altfor fort, skremmende nok.
Virker som i går at jeg ble 19, satt i senga til Hedda, fikk bursdags sang, kake og klemmer. På den tiden hadde jeg dessverre ikke familien min ved siden av meg, og det var uvant å ikke få mammas store klem klokken 00:00, ellers pappas god ord.



Mye har forandret seg siden da! Mot det positive så klart! Jeg har familien ved min side, jeg har alle vennene ved min side, jeg har alt jeg noen gang har ønsket meg å ha. 
Jeg blir voksen, men har fortsatt mange år framfor meg, mange oppover bakker, mange nedover bakker. Det er slik det er i livet, absolutt ingen dans på roser. Jeg har opplevd det verst som kunne skjedd med, men jeg har og klart å stå imot det, og kjempe mot det, og kommet meg over! 

Og nok en gang, tusen takk for utrolig søte,fine,herlige og støttende tilbake meldinger etter vår først episode i går! 
For dere som ikke rakk å se den, finner dere den HER!


-IsabelleBeatrice

 

I dag blir min lille og beste bror 7 år! Halveis fjortiss alderen jo! :) 

7 Mars,2005! Det var dagen han kom til verden. Kan ikke glemme dagen mamma sa jeg kommer til å ha søsken. Det var et stort ønske for meg, gjennom hele livet! Kan ikke glemme dagen jeg nesten mistet han, vår første dag i Norge, da han nesten ble borte. Hjertedunkingen var borte, bevegeligheten i magen også, han var helt stille. Men plutselig dukket det et lite hode og kropp opp på skjermen da mamma var på kontroll, og et dunkende hjerte. Han var der, han var med oss, han skulle bli en av oss! Et nytt familien medlem var på vei til å komme til verden. Dessverre kom aldri tvillingen hans til verden, h*n måtte forlate oss, om det er sikkert at det var en til eller ikke, vet vi fortsatt ikke. 
 

Nå har han vært blant oss i 7 år, og mange flere år skal det bli.
Det halvåret han har vært borte fra meg har jeg lengtet kjempe masse etter han. Det var 6 mnd uten å høre den søteste barne latteren din, 6 mnd uten søsken plaging, dansing, snakking som ingen andre forstår enn oss to, tegnefilmer og mange gode stunder. Litt bitemerker her og deg, en del hårstrå som ble borte, fordi du ble så sur på meg at du dro meg i håret. 

Savnet var stort. Nå er han endelig her ved min siden. Nå spiller vi playstasjon dagen lang, spiser popkorn, som han til slutt kastet på meg, fordi han blir så sint. Han tåler ikke at jeg er bedre enn han! hehehe
Ender med at jeg må rydde all sølet han lager, for han har vist dårlig tid.




Vi har jo mange dårlige stunder, store kranglinger, selv om han er 13 år yngre. Vi er jo søsken, og søsken krangler. men for å være 13 års forskjell, har vi et veldig bra søskenforhold også. De gangene jeg er lei meg, og slipper noen tårer eller noe, er han alltid der for meg, og holder rundt meg, selv om han ikke rekker å holde helt rundt meg. Det betyr så utrolig mye akkurat da og da. 

Tenk dere senere, da man blir eldre, og foreldrene våre blir gamle osv, da har man sin kjære bror/søster ved sin side. Den som alltid kommer til å være der, den du kan stole aller mest på. Det er en del av deg. 

Sett pris på søskene deres. 



Gratulerer masse med dagen, Luka Dominik. Håper dagen din blir fantastisk. 

Hater deg litt for at du har bursdag 7 dager før meg, og du får alle de beste gavene:( fu


-IsabelleBeatrice

God aften søteste og beste leserne mine!
Endelig ferdig på jobb, hatt en lang dag som egentlig gikk veldig fort,plutselig var klokka 6, og de to siste timene virket som en evighet da:/
De to siste timene er alltid verst, ganske stille igrun, og da går det ut på å rydde butikken... I dag, mens jeg ryddet kom det masse tanker i hodet mitt..
I det siste har jeg følt at jeg traff veggen uansett hva jeg skulle...Selv om det var sol, og smilet var der, så var det litt vanskelig å se fram til ting..
Mens i dag, kom jeg på masse jeg kunne se fram til! For jeg føler det er mye ihvertfall de tingene jeg vet om, tenk på alle overraskelsene? :o herlig.

Først og fremst ser jeg fram til å besøke Sara til helga, og være sammen i noen dager. Det har gått en stund siden sist vi var det, og savnet er stort. Jeg skal ikke ta alt jeg ser fram til når jeg er hos henne, for det kommer jo ut på bloggen i senere tid:)  
- møte Ida,Robin,Ola,Vanja(?),Lene Mari,Gorm, osv osv...
- møte nye folk
- sladder
- møte kjennsfolk
- kosemoseoverdose
- 10000 bilder 
- og best av alt, bare være med Sara! "Love uuu"





For det andre gleder meg jeg meg til å bli 20! 
Komme inn overalt(nesten), få bursdagsgaver. GAVER!!! ELSKER GAVER!!! haha...neida, men jeg blir 20, jubileum, elns! i guess....Så ser fram til festen rett etter:) blir bra..
Litt kjipt å være den eneste i vennegjengen som er 20 da..Eller vi har jo Marianne da!! :) også være halveis 40? oh..


For det tredje gleder jeg meg sykt mye til serien kommer ut! Nå er det bare 2 uker og noen dager til, så er jeg på tv'en! Jeg blir kjendis amma!! woop! haha, tulla. 





(http://www.nrk.no/video/rubicon_vil_betale_tilbake_penger_til_valdres/8B5AE718BFB1FF27/) 
Les mere HER 



OGSÅ ser jeg fram til Syden, med de to herlige jentene mine, Sara og Lene! 
10 herlige,varme,brune,festilige,morsomme dager! Juli, kjære Juli, kom snart!! 




Og noe vi alle ser fram til er vel SOMMER!!!! eller? 


Hva ser dere fram til? 


-IsabelleBeatrice

-IsabelleBeatrice

Hei:)
Jobbe jenta har endelig en fri kveld, og en rolig kveld, tenker jeg..
I morgen reiser jeg til Sverige og Oslo en tur!

Nå sitter jeg og ser gjennom gamle videoer, og ler med skakk! Om det er en ting jeg virkelig savner så er det leirmiljøet! Jeg savner at hele gjengen er der, latteren og alt det andre vi gjorde.
Neste helg er det leir igjen, og veldig mange vil komme, dessverre er det mange som har sluttet på leir, av gjengen min...Men jeg drar, bare en natt dessverre, men jeg får ihvertfall møtt resten av menneskene.

 

-IsabelleBeatrice

Som sikkert mange av dere har fått med seg, så har det skjedd noe grusomt her om dagen. Det skjer noe grusomt hver dag, men akkurat dette fikk meg til å gå tilbake til en periode jeg helst ville glemme og ikke tenke noe mer over. 

"Hun valgte branndøden" - er overskriften på artikkelen jeg har lest. 
Garolin(som jenta da heter) kom til Norge i 2006 som 19 åring. Hun hadde igjen kun en far og 4 yngre søsken nede i Sri Lanka, der hun var fra. Hun var moden nok, og beit sammen tennene kom seg hit alene. 
Hun kom hit for å tjene for familien sin, hos noen andre fjerne slekninger av henne. 
 

Hun fikk jobb på en hotel, der hun ble brukt til menneskehandel. Hun var truet og kontrollert over alle bevegelsene hun gjorde. Alle pengene hun tjente gikk inn på kontoen hos dem hun jobbet hos. 

I løpet av årene i Norge ble hun kjent med en mann fra Irak, som hun da fikk unge med. Faren fikk avslag på søknaden sin, og med det mente UNE( Utlendingsnemnda ) at de kunne reise sammen tilbake og gjøre familiegjennforening å bo enten i Sri Lanka eller Irak. 

Det UNE hadde ikke fått med seg var at hun ikke var lenger sammen med barnefaren de hun også fikk avslag. 
I Desemeber fikk hun i tillegg vite at hennes nærmeste søster ble drept. Hun hadde et veldig nært forhold med søsteren, og dette gikk veldig sterkt inn på henne. 

Den eneste drømmen hennes var å kunne ble igjen i Norge, og få levd livet sitt her, og gi barnet sitt et riktig og god oppvekst. 

 

Men håpet hennes døde da hun fikk endelig avslag på søknaden sin. Hun valgte å drepe håpet sitt helt, hun valgte å drepe seg selv og ungen. 
Hun følte seg alene og hjelpeløs! 
Les resten av artikkelen HER

Om det er en person her som skjønner den stakkarslige kvinnen, så er det meg. Jeg har vært der, og jeg vet akkurat hvordan dette er. 
Hele verden raser sammen, og all fornuftigheten forsvinner. Alle drømmene du en gang har drømt om, forsvinner, blir helt BORTE.

Da telefonen ringte klokken 6 på morraen, og mamma sa at vi måtte reise tilbake, viste jeg virkelig ikke hva jeg skulle gjøre av meg! Jeg ville rømme, jeg ville dø faktisk! Jeg følte meg psykisk og fysisk skadet. Jeg følte meg så hjelpeløs, så alene og forlattet. 

Kanskje ikke alle har den samme følelsene, men disse følelsene dukker opp hos mennesker som virkelig vil være her, som virkelig ser sin framtid i Norge og føler seg som en del av det landet her. 

 

Å bo i asylmotakk er ikke bare bare. Du lever i usikkerhet. Du kan aldri planlegge noe dagen etter, for du vet aldri hva den har med seg! 
Sant nok at solen står opp hver dag, men kanskje ikke i hjertene til alle. At den skinner hver dag er ikke sikkert, sånn var det med dagene mine i asylmotakket. Jeg viste dagen i morgen kommer, men at den skinner like bra som den i dag, var aldri sikker. 

Jeg kan si jeg er stolt over meg selv, og jeg er ikke noe selvdigger nei. Men jeg er stolt over meg selv fordi jeg har vært sterk, og jeg kom meg gjennom dette. Å ta livet av seg er bare egoistisk syns jeg, uansett hvor vanskelig livet kan være, så må man alltid ha et håp. 

Det fins ikke noe vei som går bare nedover, uansett hvor lang den kan være, uansett hvor bratt den kan være det vil alltid komme en oppover vei, en rett vei, en vei til det gode. 
Jeg klarte ikke å gi opp drømmen og håpet mitt, og nå har jeg nålt målet mitt og kommet meg hit jeg vil. 
Av og til må man gå gjennom det verst for å oppleve det beste og kanskje fortjene det beste. 
Av og til må man lære av livet, for å kunne klare oss videre. 

 

"Best friends and family are things who make your problems their problems, just so you don't have to go through them alone!!"

Syns dere dette er rettferdig? Hva syns dere om at Norge lot det går så langt? Noen erfaringer? 


-IsabelleBeatrice
 

Jeg må bare beklage for litt sen innlegg. 
Og null blogging i helgen. Som dere vet har jeg vært på premierefest på Fredag, eller rettere sagt, før premierefest!
Så var det hjemme igjen på Lørdag, og selvfølgelig måtte jeg dra ut med resten av god folka mine!
Noen ganger kan det være litt vanskelig å ha flere bestevenner, nære venner.
Jeg føler at noen ble dessverre litt sure fordi jeg ikke tok med dem på premierefesten, og bare Sara og foreldrene mine.
Dessverre var det litt vanskelig, hadde det vært etter meg, hadde jeg tatt alle.
I og med vi bare fikk lov til å ta med tre personer, så tok jeg selfølgelig med foreldrene mine, siden de er veldig mye med i serien, og de har ikke sett og fått med seg så mye på slutten av serien, siden de var ikke i Norge enda. 

Vi hadde en premiere på Fagernes en dag, og der tok jeg med vennene fra her, og på den i Oslo tok jeg med Sara.
Hadde jo blitt urettferdig å ta med en herifra, og ikke de andre? tar jeg med en, tar jeg med alle.

Uansett, jeg har hatt en uforglemmelig kveld. Det er lenge siden sist jeg har hatt det så bra. Blitt kjent med nye mennesker, masse latter, mange fine minner, og kleine stunder.
Êr ikke hver dag man ser seg selv på tv'en, litt flaut var det! Hehe.
 


Vi var annkommet klokken 12, så var det rett på hotellet, for å skifte klær, så på møte på Rubicon/Nrk studioet.
Der hadde vi møter, og fikk sett resten av episodene som vi ikke fikk sett her på Fagernes. 
Var episodene fra da jeg kom tilbake til Norge, russetiden, skoleavsluttning, og gjennforeningen med mamma og pappa. 
I tillegg hadde vi pressemøte, med litt intervju og bilder, dette varte til klokken 4. Da var det fritid, og vi løp ned til byen, for så klart så glemte jeg å ta med meg bh til kjolen! -.- DummeBell.
Selfølgelig ble det mer enn bare en bh ;) Innkjøp kommer senere. 


Jeg elsker hotel!! Og senga var spretten og god! 



Fiksing på G! 

Så var det premierefest og pubb! 



Må jo oppdatere venner litt via sms og mms! :) 

Også diskutere litt ang sosialisering med mennesker. 

Også må vi følge med på bildet...

Vi fikk faktisk blomster, siden vi var så flinke! :) Stolt. 








Ikke gidd å henge dere opp i alkoholen osv, jeg er snart 20 år. Dessuten så er jeg meg selv her på bloggen, og ja, vi drakk alle sammen, og hadde det utrolig gøy! 

Kvelden var utrolig herlig, ingenting å angre på, og masse minner å få! :) 
Nå er datoen for serien bestemt, 12 MARS må dere følge med på nrk!! Klokken 10, etter Brille serien! :) 

-IsabelleBeatrice

Fins det egentlig et oppskrift på hvordan man kan være lykkelig? 
Fra mitt synspunkt, ser jeg ikke noe oppskrift. Det er noe man gjør til selv, og vi er forskjellige og blir lykkelig av forskjellige ting.

Det er utrolig mye en kan være lykkelig over : ha en familie som bryr seg, være hovedrollen i et eller annet skuespill, eller kanskje bare få det siste godteriet i posen? 
Bare ett smil kan være nok til å gjøre det mest miserable mennesket til den lykkeligste på jord, men samtidig så kan lykke for en person, være den største ulykke for en annen. 

Tidligere har jeg lest i norsk boka mi om Folke Bernadotte. Ha mente : "Vi er ikke kommet til jorden for å bli lykkelige, men kanskje for å gjøre andre lykkelige". Mange vil sikkert være enige med det han sier. Ved å gjøre andre lykkelig, blir man jo lykkelig selv også? Jeg blir ihvertfall det. Det er jo umulig å være lykkelig når alle andre rundt deg er ulykkelige, vil jeg si.


( slik ville det se ut?)

Desuten, det er utrolig godt å se at en person er lykkelig av noe DU har gjort! 
Man kan ikke finne lykken, men skape den! Er vi et lykke for skaperen vår da? haha

Mange av dere som leser bloggen min er sikkert unge, og har kanskje ikke erfart så mye av livet enda. Dere har kanskje ikke gått livets vei enda, den venter på oss den. For  mange så er lykke det av å ha alt, stort hus, fineste kjæresten, 5 luksus biler, og full lommebok 24/7 og shoppe så mye hjertet vil.
"Den hadde alt, men det var også alt han hadde" er ett ordtak vi kan bruke når vi snakker om lykke i sammenheng med rikdom.  Mange hadde jo takket Ja til slike ting, men at vi blir lykkelige av det, nei..Jeg tror at dette bare er noe vi får oss selv til å tro.

Mange tenker du kan kjøpe alt med penger, kan man virkelig det? Du får nok ikke kjøpt ekte venner med penger, du får nok ikke kjøpt kjærlighet med penger. Personene som kommer til deg da, er kun der for det du har, og ikke for din skyld. 

 

For en stund tilbake, ble jeg og familien min utvist fra landet. Penger gikk det fort tomt for, maten forsvant, miljøet var crap, og huset var fult av mus og dritt. Men jeg var lykkelig på en måte, jeg hadde familien min der, jeg hadde et tak over hodet, og jeg hadde håp. I perioder der man er ulykkelig er det viktig å ikke gi opp. 
Vi vet at livet er bygd opp som en berg og dalbane. Alle må ha et håp om at lykken vil komme, men ikke av seg selv. Den må skapes. 
På den perioden var lykken min de gangene jeg fikk snakke med alle vennene mine herifra, de gangene jeg hadde mat på bordet og noe å ha på meg, uansett hva det skulle være. De gangene jeg såg min lillebror smile og se at han har det bra. Det var noe å sette pris på! Jeg hadde et mål i livet, og viste at målet mitt var et mål til lykken. 
Jeg klarte å nå fram, og jeg er lykkelig. Du føler du er lykkelig og ikke trenger noe da du ikke vet hva du ønsker deg til jul og bursdager lenger? haha..

Selvfølgelig har jeg dager der jeg føler jeg har alt, alt jeg trenger og alt jeg ikke trenger, men samtdig er jeg ikke lykkelig. Det er den "ene" tingen jeg må ha. Den ene tingen jeg mangler, men samtidig vet jeg ikke hva det er. 
Noen ganger trenger jeg bare å få en klem av en nær person, og bare høre 5 ord: "Jeg er glad i deg" .


"Jeg er lykkelig, for jeg har alt en trenger! Familie,venner, jobb,hus og et smil rundt leppa ihverandre" 

- Hva betyr lykke for dere? 


-IsabelleBeatrice 

I dag må både jeg og Sara ha gått ned en del kg, virker ihvertfall slik! 
Shopping - kunne trent det hverdag! Som Sara sier, lurer på hvor mange skritt vi går når vi shopper, er jo fram og tilbake hele tiden, i tillegg til alle disse tunge posene vi bærer på! 
Uansett, shopping er gøy, men må ærlig innrømme at det er godt vi bare har jul en gang i året! huff a meg.


Lurt å dra på shopping med høyhæler!

 
Utrolig godt å slenge seg i sofaen nå, og tanken på at jeg NESTEN er ferdig på juleshoppingen er også utrolig god!



Det vil komme bilder av innkjøp senere! :)
Ha en fin kveld alle sammen!:)

-IsabelleBeatrice 

Hei søte små!

Dette innlegget har jeg ventet lenge på å skrive til dere og fortelle dere!
Jeg har skrevet om det her før, men måtte slette det, til det ble sikkert. Mange av dere har til og med vært med på det, og vist om det fra før av!
Jeg har nemlig spilt i en dokumentar serie, som handler om livet mitt og 4 andre sitt.  Vi ble filmet i 1 år!
Filmen/serien handler om vår siste år på videregåendeskolen i Valdres.  Det ble valgt 5 "roller" på skolen, som folk valgte ut, og de som lagde filmen. De gikk rundt og spurte om hvem som var skolens nerd, sportsfreak, rebell, kjekkas og prinsesse! Jeg ble vist valgt til skolens prinsesse,wtf, men true..Uansett, det gikk ikke opp for meg at jeg skulle spille i en dokumentar serie, som vil komme ut på nrk 1 og nrk 2 etter jul! 

Må innrømme det var veldig slitsom til tider å ha kamera folk overalt etter seg, ikke gjøre det, gjøre det, ha på mirofon overalt, noen ganger glemte man å slå den av, noe vi skulle, mens vi satt på do.. FLAUT!
Det er ikke det flaueste som har skjedd i filmen, det er utrolig mange flauser.. RUSSETIDEN er med, og mange andre gode tider, og samtidig også mange triste klipper fra da mitt største mareritt ble til virkelighet og jeg ble kastet ut av landet. 


Kjekkas,Nørd,Prinsesse,Sportsfreak,Rebell <3 God folka! 

Nå skal ikke jeg røpe ut noe mer, dere får vente og se. Jeg personlig storgledergruer meg til det! Jeg har fått sett litt av klippene, og snart har vi premeriefest, og skal se gjennom alt! Klarer nesten ikke vente.


-Bilde fra en klipp fra da livet mitt var snudd opp ned! (serbia) 


- Bilde fra et gjennsynsstreff etter Kragerø 2010- Ida,Sara,Meg og konfirmanter

Så, hva syns dere? 

-IsabelleBeatrice


 

Heiii! 
Koselig å se at så mange melder seg på konkurransen min,men dere trenger ikke overdrive med smiskingene! haha Neida, bare søtt! wee
Uansett, dette innlegget her skal handle om ting jeg hater, sett at det er mange bloggere som har det, og jeg har til og med blitt spurt om jeg også kunne ha slik 10 ting jeg hater/liker osv. 

* Jeg hater TÆR! Verste jeg vet, ihvertfall de menneskene som skal stappe dem i ansiktet mitt! Ekkelt og fært! ÆSJ

* Jeg hater å komme for sent til bussen

* Jeg hater mennesker som ikke skjønner at andre kan faktisk være litt morragretten og fortsatt så driver de å irritere deg bare mer, og blir sure om du klikker

* Jeg hater utroskap, slå heller opp enn å være med tusen jenter samtidig, eller bare drit i å være i et forhold

* Jeg hater å snakke i telefon, jeg får seriøst panikk, jeg liker det ikke, uansett hvem det er! Jeg føler meg bare ikke trygg, ok? IKKE ring meg, om jeg ringer er det noe annet.

* Jeg hater gutter som bruker følelsene mine forde de kjeder seg, og kanskje fordi det bor på en kjedelig plass, og jeg er et slags tidsfordriv

* Jeg hater gutter som gir falske forhåpninger

* Jeg hater at folk dømmer meg etter puppene, blondt hår og sminker

* Jeg hater mennesker som ikke vet hva de har, de gangene de har det, men etter at dem mister det, vil de ha det tilbake, fordi de har endelig skjønt at det de hadde var noe godt!

* Jeg hater folk som går rundt og tror de ser bra ut, og er noen, når de egentlig bare er noe forbanna rotter

* Jeg hater at folk går bak min rygg, venninner generelt!

* Jeg hater avstand, de kan hindre vennskaper, de kan hindre kjærlighet(med mindre den er veldig sterk da)

* Jeg hater å stå tidlig opp på morraen

* Jeg hater følelsen på at noe kommer til å gå galt eller noe er galt

* Jeg hater følelsen av å være ullykelig, men egentlig ikke ha noe grunn for det

*Jeg HATER familiekranglinger

* Jeg hater når folk tar for mye plass

* Jeg hater når folk tar over mitt liv, og tror de vet alt.

* Jeg hater MEGMEGMEGMEGMEG personer, du prøver å få litt trøst, de er der da og da, så kommer igjen problemene dems i bildet! omg

* Jeg hater når batteriet på fjernkontrollen er tom, og jeg må sitte å se på den forbanna dårlige tv serien fordi jeg ikke orker å gå bort til tven å skifte kanal­­!

* Jeg hater mensen

* Jeg hater å ikke ha abonamang

* Jeg hater å ikke ha penger, og ikke kunne kjøpe meg en tyggis pakke en gang!

* Jeg hater å le så mye at jeg faktisk begynner å gråte og får vondt i hodet

* Jeg hater regn og gråe dager

* Jeg hater at alle de kjekke guttene bor så langt unna, fml.. fu Valdres

* Jeg hater når nettet klikker, også sitter jeg midt i en bra samtale med noen, eller ser på film, eller et eller anna bra!

* Jeg hater ettervekst, hvorfor kunne ikke jeg bli født med blond hår og ligne på mamma...damn you daddy
* Jeg hater at livet er urettferdig, ihvertfall mellom jente/gutt ting. Hvorfor skal vi jente gå gjennom så mye, strekkmerker, mensen, graviditet, sorg og dritt, og de ingenting? fu

* Jeg hater når pappa må snakke så utrolig mye om morraen, når jeg egentlig trenger ro, og ikke er helt våken

* Jeg hater å komme for sent til bussen, løpe til bussen rettere sagt, også i det jeg kommer, så reiser bussen rett framfor trynet mitt!

* Jeg hater at folk leker full, bare for å kunne gjøre ting, og fordi de er pyser og ikke tørr å gjøre det ellers! haha, tapere

* Jeg hater INSEKTER!!!!!!!!!

OMG jeg er en hater!!! orker ikke skrive mer, er for mye jeg hater! Kan sikkert komme med et innlegg av det jeg liker daa? om ønskelig.




-IsabelleBeatrice

 

Hei og god aften søte lesere! 
Lovd mer blogging for helga, men plutselig ble det forandringer i planene! Lørdag reiste vi til Oslo. Skulle egentlig bare på ikea, men ble til Strømmen kjøpesenter,og oslo city, så Ikea! Lang dag, men koselig, og shopping ble det!

I går kveld la jeg meg ganske sent, så kan innrømme at jeg sov litt for lenge i dag, men fortjent, siden det her var fridagen min!
Jeg våknet opp til dette her:

SNØ? seriøst! Nedtur for meg. Jeg er glad i vinteren, men det er kun da det nærmer seg jul, og nyttår, så kan det like godt bli sol og varme rett etter Januar, for min del! Men det er Oktober!!!! :( 
Slik vær gir deg bare lyst til å sove mer, men når man kommer til et rom som detta: 




Blir det litt vanskelig. Jeg er ikke rotete av meg selv, tver imot! Men når man jobber så mye, så har man rett og slett ikke tid, og mamma har gitt opp:( De veldig få dagene jeg har fri, velger jeg heller å slappe av, slik jeg skulle gjort i dag, men istedet for det, gjorde jeg dette: 










Velkommen to my room! 
Like?
Klapp på skulderen, Bell! Følte meg flink altså!Nå blir det avslapping litt til, så er det nok en jobbedag i morgen og. 
Ha en fin kveld alle sammen!

-IsabelleBeatrice


 

Hei søte lesere!

Litt av en dag i dag. Sitter her med tårer i øyene, og den gangen er det gledes tårer, men for et år siden var det smerte og sorgs tårer. I dag er det et år siden, siden vi ble utvist av landet. På den tiden her satt vi på flyplassen, og var helt lost, og viste heller ikke hvordan dagen derpå skulle bli, eller natta.
For meg var det som verdens ende, alt døde den dagen for meg. Hele framtiden min var i dass, livet mitt, alt!
Den smerten jeg kjente, kan ikke beskrives i ord. Det var tomt, skjønner ikke en gang hvor alle de tårene kom fra! 
Ingenting kunne gjøre meg glad akkurat da, bare å få høre at jeg skulle tilbake til Norge. En ting som også gjorde meg glad var at tlf min funket nede i serbia og, siden dem også hadde telenor nettverket, og alle de mld jeg fikk da jeg gikk ut av flyet!  Jeg prøvde å se lyst på ting, prøvde å ta hele greie som et ferie med litt uflaks! Vanskelig var det, skal jeg si dere. Når dere opplever noe av det verste dere noen gang har fryktet for, vil dere se at å håpe å være sterk, er det lite styrke til, akkurat den dagen, og kanskje noen dager til etter det. Jeg føler meg sterk og kan skryte av deg faktisk, haha.. Jeg klarte å løfte meg opp igjen, selv om dagene ble tunge og savnet ble dypere, men også støtten fra alle dere herlige menneskene ble sterkere. Dere en grunnen til at jeg fikk en utgang i den svarte mørke tunnelen jeg var i. Det var ikke mye dere fikk gjort, sier dere! Men jo, dere gjorde veldig mye, DERE fikk meg tilbake til Norge igjen, og her sitter jeg nå og her et smil rundt leppa, jeg har familien min her igjen, jeg ble ferdig med skolen, jeg har en herlig jobb, og jeg har ALLE dere rundt meg. Det er vanskelig å beskrive hvor stor pris jeg setter på det, men jeg gjør virkelig det, jeg er kjempe glad for alt. 
Jeg trodde aldri jeg hadde så mange venner, og så mange som brydde seg! Mennesker jeg aldri hadde snakket til, var der for meg, mennesker jeg ikke kjente en gang var der, og til og med fiender! 

Jeg vil bare takke dere alle sammen,for alt! 

Cause i'm happy!

Dere kan lese flere innlegg fra den gangen om dere trykke på Kategorier så Livet! og blar nedover!


-IsabelleBeatrice