Fordi jeg digger deg!

Min kjære Isabelle <3

Nå skal jeg være litt søt og skrive et innlegg til deg! Historien om oss to er egentlig ganske morsom. Første gang vi møttes var i Kragerø i 2008, og da kunne vi ikke fordra hverandre! Det startet med at den ene trodde den andre var bitch, så hatet vi automatisk hverandre. Jeg husker vi drev å slang dritt til hverandre, egentlig helt uten grunn! Så i Kragerø året etter, så ble vi veldig gode venner, og kunne ikke skjønne hva vi egentlig hadde imot hverandre! Jeg er veldig glad for at vi fikk så god kontakt, for etter vi ble gode venner i Kragerø, så har vennskapet vårt utviklet seg til å bli helt fantastisk! Du er en jente med masse humor og latter, og du støtter alltid vennene dine når de trenger deg.

En ting som er veldig morsomt med deg, er at ting du sier ofte ikke er gjennomtenkt før det kommer ut, og du har dine egne ord for ting. Som i Kragerø en gang, så spurte du Sara om du kunne få låne «negerlakk», altså neglelakk, og hun skjønte ikke bæra. Når du var hos oss sist, så sa du plutselig «nei, så skal jeg kose meg med litt narkotin!! mmm», når du egentlig mente nikotin. I påskeferien når Sara og jeg besøkte deg, så sa du noe som vi døde av og aldri kommer til å la deg glemme! Vi snakket om at du sier litt rare norske ord iblant, så buser du ut med «dere veit hvertfall at jeg har dårlig norsk, andre tror jeg har dialekt» hihi, du er så søt Bell. Du har også en litt rar vane som jeg må nevne når jeg først er i gang. En gang du, Sara og jeg sov hos Sara, så var alle dypt inni drømmeland. Så plutselig midt på natta, sikkert klokka 5 eller noe, så ringer alarmen din, og vi bare «hva søren Isabelle, hvorfor har du på alarm nå?» også svarer du «jeg pleier å ha på vekkerklokke midt på natta, for da sover jeg så godt etterpå!» haha. Du er så random og søt, noe jeg virkelig digger med deg!

Vi har gjort så mye morsomt sammen, og mere skal det bli! Du er en person som får alle til å le ved bare å være deg selv, så søt som du er. Digger at jeg kan kalle deg bestevenninna mi <3 hihi

Her  lekte vi i slottet på Burger King, små barn, store gleder?

 

André Villa, mmmm.

På Lillehammertreffet i russetiden, party like a rockstar!

Også fant du deg en random å pose med som hadde sovnet på en stolpe, sjekk trynet ditt!

Høhø, du kler å være njøøørd.

Søstrene, ingen over, ingen under <3

 

Vil bare si at jeg elsker deg masse bestevenn, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg! Du er en viktig person i livet mitt som jeg digger og vil ha for alltid! ILUUU herfra til månen <3 nuss fra maskin:*

Hei Isabelle! Jeg stjal visst bloggen din. Ooops :)

Heisann godtfolk!

Først og fremst må jeg dessverre meddele at jeg er ikke Isabelle :) Jeg er nemlig den valdressnakkende jenta som dere sikkert har sett grine et par ganger på Valdres Teens de siste ukene. Mitt navn er Ann Tonje og jeg liker å se på meg selv som en av Isabelles beste venninner :) Jeg er overhodet ingen blogger, men bestemte meg allikevel for å hijacke bloggen hennes for et innlegg.






Til dere som lurer, så er dette meg. Og mitt nydelige tantebarn, Vanessa.

Jeg tenkte å fortelle alle Isabelles kjære lesere litt om henne, sett fra ett annet perpektiv. Mitt perspektiv. Vi har alt sett henne på serien som utenforstående og dere har jo lest hennes egne ord. Men dere har aldri fått høre eller se hvordan vi som virkelig kjenner henne opplever henne. Vel, det skal forandres på nå.

Jeg er av de få heldige som kan si at jeg virkelig kjenner Isabelle. Vi ble først kjent da vi begynte på idrett sammen for fire år siden. Jeg var jo i utgangspunktet en skikkelig bondetamp av en Valdres jente og det var ikke Isabelle kan du si. Jeg husker det lange håret, den tykke sminken (åjada, med skille på haka) og alle de fancy berte klærne som var så in på den tiden. Ved første øyekast var hun en skikkelig fjortis berte.





Ååh, Isabelle kommer til å drepe meg! hahaha


Jeg skal innrømme at det inntrykket av Isabelle hadde jeg ganske lenge. Vi var mildt sagt veldig forskjellige personer og vi snakket ikke så mye sammen det første året. Vi var i forskjellige omgangskretser og omgikk ikke hverandre så mye. Da vi kom til andre året, forandret ting seg noe. Vi var fortsatt ikke bestevenner akkurat, men vi var blitt mer åpne og trygge ovenfor andre. For min del var jeg mer åpen for å bli kjent med andre fra andre omgangskretser. Som førsteklassing, eksisterte ikke tanken på at jeg og Isabelle skulle bli så gode venner for min del. Vi begynte å snakke mer og ble litt mer kjent gjennom det andre året. 


Det var da vi begynte i 3. klasse ting begynte å skje. Jeg, Hedda og Isabelle begynte å snakke MYE. Jeg hadde akkurat sluttet å spille fotball for Valdres FK og det gav meg automatisk mye mer fritid. Vi tre hang konstant sammen i friminuttene på skolen og utviklet et utrolig samhold oss tre i mellom. I klasserommet var jeg og Isabelle alltid slaskene som skravla og alltid med en snus i munnen. Ååh, det var tider det! Men vi gjorde det vi skulle da, selvfølgelig ;)





Jeg husker første skoledag i 3. klasse. Isabelle kom inn i gymsalen og hadde et kamerateam på slep. Jeg hadde hørt om opplegget, siden jeg har vokst opp sammen med Marius Lundstein som også er en del av serien. Men lite visste jeg da at jeg også skulle bli en liten del av serien. Jeg visste heller ikke hva slags tid vi hadde fremfor oss. Vennskapet oss tre i mellom utviklet seg mye og jeg lærte raskt Isabelle å kjenne. Jeg var blitt utrolig glad i henne. Derfor var det utrolig vondt å få den beskjeden: Kjære Ann Tonje. Politiet kom. Jeg reiser nå. Jeg skal komme hjem til deg. Lover! Ilu

Som dere kanskje så på serien, så var jeg ikke veldig glad for å få den beskjeden. Jeg gråt. Mye. Isabelle var blitt min venn. Min fantastiske, søte, snille, morsomme venn som jeg var blitt vant til å tilbringe hver dag med. Hun var en av de beste. Jeg husker hun snakket om redselen over å bli kastet ut, men tanken på at det faktisk skulle skje var helt fjern for meg. Derfor kom beskjeden som et sjokk. Jeg var møkk forbanna. Så etablerte, dedikerte og intergrerte, hele familien. Seks år i Norge og de ble kjippet ut av landet uten å blunke. Hun var en av mine beste venninner og nå satt vi i hvert vårt land. Hun i Serbia og jeg i Norge.


"En medelev er blitt borte, og en pult står tom."

Etter hun ble sendt ut, og under hele oppholdet hennes i Serbia og Romania, hadde jeg kontakt med henne. Det jeg husker best var innstillingen hennes; «Det her er en ferie. Jeg kommer nok hjem til dere snart skal du se!» For en fantastisk innstilling! Tenk dere å komme til et land der dere ikke eier noe og må starte helt fra scratch. Den planlagte fremtiden din eksisterer ikke og du står helt fast. Sånn var det for Isabelle og allikevel holdt hun maska. Du er fantastisk, Isabelle! Rett og slett.

I midten av november 2010 fikk jeg beskjeden fra Isabelle om at nå skulle hun komme hjem. Hun og familien jobbet hardt og lenge for å få skaffet alle papirene hun trengte og nå var de i orden. Hun skulle virkelig komme hjem til oss. Jeg lovte henne å komme til flyplassen og hente henne da hun kom. Fire dager før Isabelle kom hjem, mistet jeg en av mine beste venninner gjennom 11 år helt plutselig. Hun hadde diabetes og druknet i et badekar som følge av for lavt blodsukker. Det var mildt sagt et helvette. Den aller første meldinga jeg fikk den kvelden var fra Isabelle. Hvordan i alle dager hun hadde fått vite hva som hadde skjedd, vet jeg fortsatt ikke. Til og med mens hun satt i Romania/Serbia klarte hun å vise en medlidenhet og gi en trøst større en mange andre klarte. Hun var en helt fantastisk venn når jeg trengte det mest. Hva mer kan man be om?

Selv om det bare var fire dager etter Ingvild sin bortgang, holdt jeg løftet mitt og reiste til Gardermoen for å hente henne. Jeg, Hedda, Cecilie og Vegard i Brøta satte oss i bilen og reiste. Vi møtte kamerateamet der sammen med en haug med andre som Isabelle kjente fra leir. Jeg så ut som en dratt fisk i trynet og var ikke akkurat i tipptopp form husker jeg. Men i det øyeblikket Isabelle tredde ut og kom gående mot oss, kom smilet i ansiktet mitt. Jeg var så glad at jeg gråt. Jeg var i stor sorg, men Isabelle fikk meg til å glemme det der og da. Å se henne komme gjennom de dørene, er noe av det beste jeg har opplevd i hele mitt liv.

 

 




Tiden etter hjemkomsten var helt fantastisk. Dag for dag ble vi bare bedre og bedre venner. Selv om familien til Isabelle fortsatt ikke var kommet hjem, klarte hun å nyte det siste året på videregående. Vi gjorde skolearbeid, drakk kaffe hver jævla dag på lusjbaren og festa. For et godt liv sier jeg bare! Og plutselig kom dagen hvor familien også skulle returnere. Jeg var med Isabelle for å møte dem og igjen gråt jeg. Jeg og den grininga på Valdres Teens! Men som jeg sa til Isabelle, hun har en helt fantastisk historie og alle føler med henne. Det inkluderer så klart meg.

Isabelle har fått mye kritikk for å være blond og ovenpå etter hun ble med på serien. Dette var spesielt etter første episoden. Til det har jeg en kommentar; feil. Isabelle sier mye rart, men det er så fult av ironi som man får det. Hun sier noe av ironi og holder på å le seg skakk etterpå. Den delen er så klart klipt bort. Isabelle er en av de mest fantastiske personene jeg kjenner og har et hjerte av gull. Siste skoleåret, og tiden etter for den saks skyld, hadde ikke vært det samme uten. Jeg er stolt over at jeg kan kalle henne en av mine desidert beste venner!

 






Takk for at jeg fikk stjele bloggen din litt, Belle. Og ikke minst takk til alle dere som gadd å lese den 150 sider lange blekka her ;)

Jeg er glad i deg, solstråla!

Ann Tonje Huset.  

Jeg har verdens søteste lesere

Heeey! 

I det siste, har jeg blitt rørt veldig ofte. Jeg merker jeg har fått utrolig mange nye lesere, og herlige kommentarer. For å være ærlig, har det kun vært 4 stygge kommentarer hittil, mens resten var positive.
En av de stygge kommentarene skal faktisk få litt oppmerksomhet i dag, feel like a vinner?
" Det virker ikke som du bryr deg noe særlig om leserne dine" 

For dem som føler det sånn, så beklager jeg virkelig. Jeg mener jeg har vært flink å skrytet av dere på nesten alle innleggene jeg har skrevet  i det siste.

Jeg setter utrolig stor pris på alt dere sier, og jeg blir veldig glad av at dere tar dere tid og gidder å kommentere så mye. 
Jeg er ikke vant med å få så mange kommentarer på en dag, så reaksjonen blir kanskje litt rar, og jeg vet på en måte ikke hva jeg skal si! Men dere er best!

I tillegg til fine kommentarer har jeg fått mange fine mail med bilder og video av leserne mine! TUSEN TAKK <3






Og en søt video fra Viola, som da er herifra, og skriver alltid noe fint :) 





Og nok en gang, TUSEN TAKK alle sammen! Jeg blir virkelig glad av sånt. Jeg setter pris på dere, og JO, jeg bryr meg om dere. 

-IsabelleBeatrice 

Hvor mye sårbarheten kan vekke deg

Er den perfekte der ute? Skal man tro på kjærelighet for første blikk? Det man virkelig vet, den ene er der ute, den perfekte. Men man har vanskeligheter å finne. 

Første kjærligheten vil alltid følge etter, den vil alltid være der. Vil den aldri forsvinne? Du kjenner savn, man føler seg ensom, du ser tilbake og får tilbake den følelsen, den følelsen som gjør deg lykkelig. Virkelig lykkelig. 

Vi alle tenker; er virkelig alt dette verdt det? Er det virkelig vits å satse alt på en person, satse alt på den kjærligheten, virkelig sette seg inn i det han sier, og bare tro på alt? Du gjør det, virker som du flyr, alt er bra, men så finner du ut alt var bare feil. Han mente ikke alt, han viste seg til å være det motsatte av det han fortalte. Hvordan man skal takle det? Hvem vet. Det kan også gå den andre retningen, det ender med en lykkelig slutt. 

En tankevekker slår, man stenger følelser ute, du tror ikke på kjærlighet. Du tror ikke at man fortjener kjærlighet. Ordene som kom i fortiden ødelegger fremtiden, du blir usikker på deg selv, du begynner å tenke "fortjener jeg dette?" 

Jeg tenker, tenker på hvor mye den ene personen har fått meg til å smile, le, gråte og knust hjertet. Hvor mye den personen har fått meg til å tenke, fått meg til å innse at kjærligheten og forelskelsen skjer ikke bare en gang. Jeg har virkelig innsett at jeg fortjener å få det igjen, uansett hvor mye de ordene sårer, skal man se forbi dem, du skal heve deg over det, du skal vise at du ikke vil synke ned som han vil. Alle fortjener noen, alle trenger noen. 

 

You may write me down in history With your bitter, twisted lies,

You may trod me in the very dirt But still, like dust, I'll rise.





Hedda.

 

 

Such a big fan

Heeeei :D akkurat nå så skal jeg legge meg, men først skal jeg skrive et gjesteinnlegg for Isabelle. Jeg kjenner henne vell ikke, men hun kaller meg småen. Er vell greit siden det er akkurat hun men jeg kan fortelle litt om første inntrykket mitt til hun isabelle da, hmm? Jeg har på følelsen at hun er veldig livlig og er glad i å være med folk, trur hun hater late dager. (LOL) også trur jeg Hedda er bestevenninna hennes, i hvert fall en av mange gode venner hun har. Hahahaha, at jeg skriver innlegg til bloggen hennes er sykt, omg. Jeg vil egentlig legge meg?
Alle har vell forstått hvor herlig denne jenta er? Trur jeg da?. ja virker sånn.. Som jeg har forstått har hun hatt en veldig vanskelig 2010, men det virker som det har ordnet seg nå. Alt ordner seg for snille jenter! Her er mitt gjesteinnlegg, og jeg kunne skrevet veldig mye om isabelle, men uansett hvor mye jeg skriver, så har folk skjønt poenget mitt, ISABELLE ER KUL!

Hahaha, alle blogger har sånn spørsmål på slutten!

SYNS DU ISABELLE ER KUL?




 

-Jan Christian  

» ALL KOPIERING ER FORBUDT © 2010 ISABELLE BEATRICE »
Les mer i arkivet » Mai 2012 » April 2012 » Mars 2012
Designet er laget av: 2010 © 2011 mmaddis

Isabelle Beatrice,,
familie. venner. dans. fest. sommer
VENNEFORESPØRSEL
ibv@hotmail.com

leser denne bloggen nå
Norske blogger
bloglovin bilde
bilde

Designet er laget av: 2010 © 2011 mmaddis
hits